Hva er betydningen av at Paulus sier: «Jeg er det jeg er» (1 Korinterbrev 15:10)?

Uttrykket 'Jeg er det jeg er' er et av de mest kjente sitatene fra Bibelen. Det finnes i 1. Korinterbrev 15:10 og tilskrives apostelen Paulus. Dette sitatet uttrykker Paulus’ forståelse av den kristne tro, som er at hver person er en unik skapelse i Guds øyne og bør aksepteres for den de er. Paul understreket viktigheten av individuell identitet og viktigheten av å akseptere mennesker for den de er, uavhengig av deres forskjeller.

Paulus’ ord kan også sees på som et uttrykk for sikkerhet og håp. Han sier at til tross for livets kamper og vanskeligheter, kan vi ha tro på Gud og vite at han vil akseptere oss for den vi er. På denne måten oppmuntrer Paulus oss til å være tro mot oss selv og omfavne vår individuelle identitet.

Uttrykket «jeg er det jeg er» har blitt en viktig del av kristen kultur. Det er en påminnelse om at vi alle er unike og at vi bør akseptere hverandres forskjeller. Videre er det en påminnelse om at vi bør strebe etter å være den beste versjonen av oss selv og være tro mot den vi er.

Uttrykket 'Jeg er det jeg er' er en kraftig påminnelse om viktigheten av individuell identitet og aksept. Det er en påminnelse om at vi alle er unike og at vi bør akseptere hverandres forskjeller. Det er også en påminnelse om at vi bør strebe etter å være den beste versjonen av oss selv og være tro mot den vi er.

I 1. Korinterbrev 15:10 skriver Paulus: «Men ved Guds nåde Jeg er den jeg er, og hans nåde mot meg var ikke uten effekt. Nei, jeg har jobbet hardere enn dem alle – likevel ikke jeg, men Guds nåde som var med meg.» Ordet men signaliserer en ettertrykkelig kontrast mellom vers 9 og vers 10. I vers 9 betrakter Paulus seg selv som «den minste av apostlene, uverdig til å bli kalt en apostel» (ESV). På en måte er han den 'minste' fordi han var den siste utvalgte apostelen (vers 8), men det er ikke derfor han kom med påstanden. Han er den minste fordi han hardt forfulgte Guds menighet (vers 9; jf. Apg 9:3–9; 22:6–11; 26:12–18). Og denne tidligere beretningen om forfølgelse mot Kristus og hans kirke gjorde Paulus, i hans egne øyne, uverdig til å bli kalt apostel.



Paulus er kontinuerlig klar over sin tidligere syndighet og iboende intet (Efeserne 3:8; 1 Timoteus 1:15). Bortsett fra Kristus er han ikke annet enn en synder som fortjener Guds vrede. Likevel var Gud barmhjertig mot Paulus (1. Timoteus 1:13), slik han er mot alle (Rom 2:4; 2. Peter 3:9). Paulus hadde vært en selvrettferdig og stolt fariseer. Nå er han en apostel av budskapet som han en gang prøvde å ødelegge (Galaterne 1:23). Dette er grunnen til at han følger sin selvfordømmende vurdering med utsagnet «men ved Guds nåde er jeg det jeg er» (1. Korinterbrev 15:10). De bare Grunnen til at Paulus, den mest usannsynlige av apostlene, tjener som leder av den tidlige kirken, er nåden til en kjærlig og barmhjertig Gud.



Frasen Jeg er hva jeg er er et populært uttrykk i dag som ofte formidler en følelse av selvaksept og selvbestemmelse. I 1. Korinterbrev 15:10 erkjenner Paulus imidlertid at hans nye identitet og apostoliske prestasjoner helt og holdent skyldes Guds nåde som virker i og gjennom ham. Enkelt sagt er nåde Guds ufortjente gunst overfor ufortjente syndere. Nåde er verken fortjent eller fortjent. Hvis nåde kunne gjøres fortjent, så ville det ikke vært nåde (Rom 11:6). Som Efeserne 2:8-9 sier: 'For det er av nåde dere er blitt frelst, ved tro - og dette er ikke fra dere selv, det er Guds gave - ikke av gjerninger, så ingen kan skryte.' Guds nåde frelser, styrker og gjør oss i stand til å arbeide for Guds ære (Rom 12:1; 1 Kor 10:13; Ef 2:10).



Det er en hårfin balanse mellom nåde og menneskelig innsats. Selv om det er sant at våre identiteter og prestasjoner til syvende og sist skyldes Guds nåde, forventes det fortsatt at vi arbeider fram vår frelse med frykt og beven (Filipperne 2:12). Ved Guds nåde arbeidet Paulus hardere enn de andre apostlene (1 Kor 15:10). På overflaten høres dette ut som selvforhøyelse, men Paulus gir all æren til Gud (jf. Galaterbrevet 2:20). Paulus vet at trofast forvaltning er det eneste passende svaret på Guds nåde. Vi gjør klokt i å følge Paulus’ eksempel på ydmyk, takknemlig tjeneste (1. Korinter 11:1).

Uttalelsen Jeg er hva jeg er understreker viktigheten av nåde, ydmykhet og utholdenhet. Nåde er et aktivt og kontinuerlig verk i livet til Guds folk. Vi kan ikke skryte av hvem vi er eller hva vi har gjort, fordi vi skylder Gud alt. Ja, vi er ingenting og kan ikke gjøre noe uten Guds nåde. Det er Guds nåde som forvandler syndere til helgener. Det er Guds nåde som gir oss styrke og evne til å gjøre ting som vi ikke kunne gjøre på egen hånd. Og det er Guds nåde som gjør oss til effektive vitner for ham. I likhet med Paulus kan vi nå si: 'Ved Guds nåde er jeg det jeg er.'